REISEBREV FRA ITALIA av Anders Fougner

Ja, nå nærmer det seg vinter-OL i Torino 2006, og skiskyting.com sin utsendte reporter Anders Fougner har allerede bodd her i ca et halvt år. Det er viktig å forberede reportasjene skikkelig, og det innebærer blant annet å lære seg italiensk språk og kultur. Her kan du lese om hans opplevelser fra Italia og Torino og leve deg inn i livet som fattig student i en italiensk millionby.

OL er altså fra 10. til 26. februar 2006, så jeg reiste til Italia 22. juli 2005 for å forberede meg. Jeg tok med meg Steffen, en kompis fra Trondheim, som reservereporter, og vi kjørte naturligvis bil nedover for å gjøre det enklere å få med bagasjen. Et lite tonn med bagasje faktisk, inkludert skiutstyr, sykler og haugevis med vinterklær ble det mye å drasse på, selv om temperaturen i Italia i juli ofte ligger rundt 30-40 ganske varme grader.

Vel, bagasjen kom til nytte allerede noen dager seinere, da vi nærmet oss 4000 meters høyde på vei opp til Mont Blanc (4810m). Da vi kom opp til den siste hytta og skulle begynne brevandringen mot toppen, var det forholdsvis frisk vind (80 km/t) og endel minusgrader, og det var heldigvis ikke for seint å snu. Noen dager seinere snudde vi igjen og prøvde nok en gang å bestige Mt Blanc, men denne gangen var det tidsberegning, togavganger, flyavganger, høydesyke og andre rare fenomener som stoppet oss. Vi kommer nok til å gjøre et nytt forsøk neste vår, etter ett års treningsopphold i Torino.

Språkkurs i Siena
Deretter bar turen til Siena, en liten middelalderby midt i Toscana. Toscana ligger ca midt på skarpleggen, hvis man forestiller seg at Italia er en sexy damestøvlett. Til sammenlikning er Torino omtrent rett under kneskåla; på grensen mot Alpene/Frankrike/Sveits. I Siena deltok vi på én måned heftig språkkurs, ganske sosiale og intensive dager med 200-250 utvekslingsstudenter fra hele Europa. Her ble det snakket mye rar italiensk med innblandede ord fra tysk, norsk, skotsk, polsk osv. Men 25 dagers språkkurs hjalp veldig bra, og i Toscana er det ikke vanskelig å få kjøpt rødvin, så det var en sosial måned. Italiensk er ikke lett å lære for de som ikke har lært andre latinske språk ennå (f.eks. fransk eller spansk), men man får draget på det etterhvert. Italienerne er veldig greie å prate med, for de synes det er gøy når du prøver å prate. På restauranter vil de gjerne hjelpe deg på vei og retter deg hvis du sier noe rart, så det er omtrent som å være på språkkurs hele tida. Motsetningen er Frankrike, der de snur ryggen til hvis du prøver, og hvis du f.eks. vil spørre om du får låne doen på restauranten, kan du like gjerne gi opp med én gang. Du får ikke engang vaske hendene... Denne erfaringen kommer både fra Korsika og fra de franske alpene.
Forøvrig er det bare tull at doene i Asia er ekle; det er i Italia du finner de virkelig ekle toalettene. Her er det også bare et lite hull i gulvet, men italienerne er veldig flinke til å bomme og du sklir derfor i ekskrementer og søle når du prøver å skreve over hullet.

Vi fikk også med oss "Palio", et berømt hesteløp på torget/piazzaen i Siena, som går 2 ganger hvert år. Det var grisemye folk og veldig artig å få med seg. Denne gangen var det ingen ryttere og ingen hester som døde underveis, så noen vil kanskje si det var litt kjedelig. Men da kontradaen (bydelen) "Torre" vant for første gang på ca 60 år, sto jubelen i taket, og feiringa varte i 2 uker. Til og med elefanter ble kjørt inn i de trange gatene for å få fart på feiringa.

Vi reiste innom Korsika på vei fra Siena til Torino, og der fikk vi bekreftet Asterix' rykter om at korsikanerne kan være en smule fiendtlige. Ihvertfall brøt de seg inn i bilen min, knuste et bilvindu og fikk med seg endel verdisaker jeg kunne ha hatt litt bruk for.

Første møte med Torino
Så var vi endelig i Torino. Etter ryktene er dette Europas gråeste industriby, men det er naturligvis ganske så feil. Her produseres Fiat, Lancia og Alfa Romeo, tre av Italias mange bilmerker, og dette er årsaken til at Torino er en storby (ca 1 million innbyggere) og at den blir sett på som industriby (selv om bare ca 60.000 jobber med denne industrien). Her er det ihvertfall ikke grått; byen er full av trær og parker og det er ganske fint her.
På godværsdager legger man merke til at Torino er omringet av Alpene; i 3 av 4 retninger kan man se fjell på inntil 4810 meters høyde. Du kan se Mont Blanc i nord, på grensen til Franrike, Monte-Rosa-massivet og Matterhorn i nordøst på grensen til Sveits, og Monte Viso i sørvest på grensen til Frankrike. Rett vest ligger OL-landsbyer og skisteder i fleng; jeg kan nevne Sestriere, Bardonecchia, Sauce d'Oulx, Susa, Cesana, San Sicario, etc. Litt innenfor disse har vi f.eks. Serre Chevalier, La Grave, Les Deux Alpes og Alpe d'Huez; flere av disse stedene er også litt kjent fra Tour de France.

Ellers kan byen by på masser av god mat; her er risottoens mekka og det konsumeres store mengder kaffe og italiensk is. Like sør for byen ligger Alba, som er kjent for stor vinproduksjon og i tillegg kommer både Kinder (-egg) og Nutella herfra. Litt øst for Alba ligger Asti, og der produseres f.eks. "Martini Asti", noe mange nordmenn drikker som et billig alternativ til champagne. Midt i byen ligger "Mole Antonelliana", et kjempehøyt tårn på toppen av (opprinnelig) en moské der det i øyeblikket er kinomuseum. I en flott kirke ett eller annet sted i byen ligger "Jesu likklede", hva nå det er. Dette tas fram hvert 25. år (neste gang i 2026) og det skal visst være veldig stas. De som foretrekker å handle kan vandre rundt tørrskodd og avkjølte, siden de vanligste handlegatene er overbygd av såkalte "arkader" som beskytter mot regn, snø, vind og sol (generelt det som finnes av vær). De som liker å ta trikk kan gjerne gjøre det, men nå har byen også endelig fått en Metro for de som vil kjøre enda litt fortere.

Juventus er Torinos mest kjente fotballklubb, og deres Stadio delle Alpi ligger like i utkanten av byen. I oktober dro vi dit en tur for å se Juventus - Bayern München (Monaco di Bavaria på italiensk) spille Champions League. Det er plass til ca 70.000 tilskuere, men det var ikke mer enn ca 20.000 på denne kampen, selv om den burde regnes som litt viktig. Det var bra med liv, men med tre ganger så mange tilskuere kunne det nok ha vært noen hakk bedre. Forøvrig er det også en annen fotballklubb i Torino som de fleste i vårt boområde holder med, men denne klubben er nok ikke like kjent internasjonalt. Navnet kommer jeg ikke på i farten.

Torino er forresten også kjent for tåka, men dette er bare vrøvl. Her finnes ikke tåke, bare dårlig sikt. Og det regner ikke ofte; fra september til januar var det bare ca 3 dager med nedbør! Snøen kom i fjellet i starten av oktober, men siden dette har det bare snødd én gang. Nå er det januar, og det er visstnok i februar og mars at det pleier å snø mest her i fjellet. Vi som liker å kjøre på ski håper ihvertfall på snø nå snart.

I november dro jeg til Venezia for å løpe o-løp i de trange gatene. Det var forholdsvis mye turister å løpe sikk-sakk mellom, og det var ikke bare å løpe rett på. Gatene går alltid på tvers av dit du skal, og plutselig viser det seg at gata krysser en kanal du ikke klarer å hoppe over - da er det bare å snu! Løpet var likevel veldig artig, og jeg løp bedre enn jeg ville trodd på forhånd, ut fra den treninga jeg har fått i sommer og i høst.

Studentliv på Politecnico di Torino
Siden man ikke kan leve bare av å reise rundt, passet det bra å være utvekslingsstudent på Politecnico di Torino. Da får man litt penger fra Lånekassen, i tillegg til de små reportasjelønningene fra skiskyting.com. Planen er å være her til august 2006. Hybel i Torino koster omtrent det samme som en hybel i Trondheim, og jeg endte opp med å dele en leilighet med Steffen og en tysk utvekslingsstudent vi møtte på språkkurset i Siena. Han heter Hannes og er ikke så typisk tysk, bortsett fra ordenssansen. Han kjører telemark (forholdsvis uvanlig i Tyskland tror jeg), er en erfaren fjellklatrer og er rimelig god til det meste av idrett. Dermed har det blitt mye terrengsykling, klatring og fjellturer denne høsten. Jeg har aldri drevet med klatring før og dermed kommer framgangen forholdsvis fort når det blir 3 klatreøkter i uka. Til gjengjeld går det litt utover kondisjonen, for det er ikke lett å trene kondisjon når man bor i en slik storby. Framfor alt er det rimelig dyrt om man skal drive med slikt, for det er enda dyrere å kjøre bil i Torino enn i Norge. Skal du trene i treningsstudio må du ut med flere hundre kroner i måneden, så det er ihvertfall uaktuelt for meg.

Det faglige utbyttet fra universitetet her er foreløpig noe labert, men det er mulig det tar seg opp litt nå utover våren når vi kan litt mer av språket. Italienere bruker ikke skolebøker, og det er litt hardt å få med seg alt som blir sagt på forelesning, så eksamen nå i januar er kanskje ikke noe å glede seg til. De er naturligvis alle på italiensk; skriftlig og/eller muntlig.

Politecnico di Torino er ikke noen vakker bygning. Det er en stygg murkloss, og den setter en forholdsvis lav standard når det gjelder toaletter (verst i hele Italia) og temperatur (10 grader på vinterforelesning og 35 grader om sommeren). Men faglig sett skal universitetet være det beste i Italia og av bra internasjonal standard.

Politi og trafikk
Da vi flyttet inn i leiligheten fikk jeg mitt første møte med italiensk politi. De brøt seg inn i bilen min (!) for å finne en terrorbombe (!) som de mistenkte at jeg hadde i bilen, siden bilen var norsk (!) og stod parkert litt for nært politistasjonen, vår nærmeste nabo. Dermed fikk jeg min hittil mest intensive italiensktime, med 2 timers avhør på italiensk...velvel, de skrev faktisk i rapporten at jeg "parla e comrende abbastanza bene la lingua italiana", som oversatt betyr "snakker og forstår det italienske språket rimelig bra". Jeg burde vel egentlig fått 7,5 studiepoeng for dette utsagnet fra politimesteren, men det blir nok vanskelig å få gjennomført. Istedet får jeg prøve å stå på mine eksamener nå i januar, for å gjøre NTNU og Lånekassen fornøyde.

Italiensk trafikk er litt artig. Her er det lov å bryte alle regler; man kan kjøre på rødt, kjøre feil vei i enveiskjørte gater, ligge midt mellom de to feltene på motorveien, parkere hvor som helst (bortsett fra på trikkeskinnene eller rett utenfor politistasjonen). Jeg har ikke sett noen fartskontroller siden jeg kom hit, og folk kjører som gale - ihvertfall ser det sånn ut for oss som er vant til trafikk i ordnede former. Til gjengjeld viser det seg at dette er et veldig effektivt system; hvis man hadde hatt så mange biler i en norsk by av samme størrelse ville det vært stillestående kø hele døgnet og umulig å parkere. Etter noen måneder her nede begynner man å stille seg selv noen spørsmål: Hva er vel vitsen med å stoppe på rødt lys når det er helt klart? Hva er vitsen med å kjøre 1 km bort for å parkere, når du kan sette bilen midt i gata med nødblinklyset på mens du er inne og handler? Og hvorfor holde seg i det midterste av de tre feltene på veien, når man kan få plass til fem-seks biler i bredden? Hvorfor ikke tute, når man kan gi hele verden beskjed om at man kjører på rødt og at alle andre bør passe seg? Dyrt er det uansett. Det koster gjerne 100-200 kr i bompenger å kjøre opp til fjellet en tur, hvis du vil kjøre motorvei, og bensinprisene er som i Norge (9-11 kr/liter).

OL
Torino har i hele høst vært en byggeplass. Nå er det imidlertid bare noen få uker til OL, og alt begynner å komme i orden. Det er bare turistene og utøverne som mangler. Det blir ikke mange tilskuere på langrenn- og skiskytingsøvelsene, sammenliknet med f.eks. Lillehammer-OL, for det er begrenset kapasitet på veiene opp til fjellet og det er ikke lov å være tilskuer i løypa, ei heller å sette opp telt for å overnatte i skogen. Det er derfor satt en grense på hårreisende 6000 tilskuere på alle øvelser, noe som nok er en skandale, men sånn er det altså...

Under OL er det naturligvis ferie på universitetet. Hannes, tyskeren som vi bor med her, har meldt seg som frivillig til OL og skal jobbe for det sveitsiske laget. Jeg meldte meg for det norske skiforbundet og skiskytterforbundet, som mulig tolk eller sjåfør eller noe sånt, men de hadde delt ut akkrediteringene for 2 år siden. Så jeg skal istedet være tilskuer på OL, og jeg har billetter til noen øvelser i langrenn og skiskyting. Jeg regner også med å få litt besøk under OL, for jeg har da litt golvplass på rommet mitt, og jeg regner forsåvidt med å få flere besøk utover vinteren og våren, av familie eller venner som vil stå på ski, klatre eller spise pizza.

Utenfor døra vår har vi ei gate full av alt du trenger. Dvs vi har ca 10 pizzarestauranter innenfor en radius på 150m, vi har aviskiosk foran inngangen, frisør og bakerier rundt hjørnet, buss- og trikkeholdeplasser i alle retninger og både matbutikker og klesbutikker kryr det av i gata vår. Så vi lever ganske så godt her. 3 euro (20kr) for en passe stor italiensk pizza m/øl er vel heller ikke så ille? I kantina på skolen får man "3-retters lunsj/middag" til 2 euro, eller eventuelt en litt mindre middag til 1,25 euro (10 kr). En overkommelig pris, selv for oss fattige studenter. Området vi bor i er rimelig rolig, ihvertfall virker det slik. Hvis du går ut i gata rundt midnatt møter du stort sett bare mennesker på over 60 år som går tur med hunden sin og nyter pensjonisttilværelsen. De skumle karene her i byen holder istedet til ved jernbanen, et par kilometer herfra, der de leker med kniver og horer. Vi lar dem gjøre det for seg selv uten vår innblanding.

Konklusjonen er altså at Torino er et fint sted, selv om det ikke ligger i Norge.
For de skiskyttere som har lyst til å komme til Alpene i vinter er det ihvertfall muligheter her, vi har både husrom og det som trengs av andre fasiliteter (madrass på gulvet, mat rundt hjørnet og høye fjell like borti der et sted). Men si gjerne fra på forhånd, så er dere sikre på at vi har plass.
Ci vediamo, alligatore!

De som vil lese mer om hva som skjer i Torino kan besøke Anders' hjemmeside og/eller se haugevis med bilder fra turen.